Ydmyk på fremmed arena

Tekst og foto: Ellen Marie Arefjord

Etiopia 2013 624Berit Moen (54) fra Harstad er på jobb ute i verden igjen. Tidligere har operasjonssykepleieren brukt kunnskapen sin i Tsjad, i Den Sentralafrikanske republikk og i Afghanistan. Nå er det Etiopia. Hun er sendt ut av Children's Burn Care Foundation (CBCF) - også kjent i byen for "Walk and Run", som gir inntekter til et sykehus for brannskadde barn i Addis Abeba. Hans Petter Schjelderup er sentral i denne aktiviteten.
- Jeg er heldig som har hjemmestyrkene i orden, slik at jeg kan få reise ut og bruke faget mitt i et land hvor de først nå er i gang med å utdanne operasjonssykepleiere, sier Berit. Etter et tre måneders opphold vil hun være tilbake i Norge i mai.
I september i fjor dro hun på "prøvetur" til Etiopia, og ble kjent med den nye utdanninga som er eid av tre parter: St. Paul's Hospital Millennium Medical College i Addis Abeba, CBCF og Høyskolen i Bergen. Hennes oppgave er å være praksisveileder for det første kullet som er ferdige i september 2014.
Studentene er også i praksis på andre sykehus i byen. Og Berit, som har spesialutdannelse fra Norge, følger opp. Som ofte vil si å ta ting på sparket...fordi en avtale har det med å forandre seg under Afrikas sol. Da er det bare å se etter en annen løsning.
Som frilanser kunne hun lett si ja til å være med på denne historiske nivåhevingen av afrikanske kolleger. Tidligere har etiopiske sykepleiere bare "gjort så godt de kunne". Først nå får de inn nye basiskunnskaper med hjelp av norske kolleger. Og det var svært lærevillige sykepleiere som kjempet om plassene for å rykke opp til operasjonsnivå. Både mannlige og kvinnelige studenter fyller klassen.

Dopapir og antibac

Etiopia 2013 068- I Afghanistan var jeg ansatt i Forsvaret. Vi gikk i uniform. Hadde pistol på lomma. Her er vi tettere på livet. Det virkelige livet, sier den engasjerte og erfarne helsemedarbeideren - som vet å snu seg raskt. Og hun har en klar oppfatning av hvordan hun skulle møte tilstanden i det fattige landet:
- Vi har litt å lære av afrikanerne, for vi er kanskje for strøkne hjemme. I Afrika er ikke folk like stressa som vi vestlige er. De lever roligere. Tiden går ikke, den komme, sier de her. Og vi må huske at vi er i deres land, og må innrette oss etter forholdene, slik de er her, understreker hun.
Berit er svært opptatt av å vise ydmykhet når hun er på en fremmed arena.
- Ikke kritisere, men å trø varsomt er kjempeviktig, sier hun. Hun innrømmer likevel at det kan holde hardt. For det er ikke helt enkelt å ta inn standarden på det offentlige sykehuset hvor skolen ligger, St. Paul's Hospital. Forholdene på de andre sykehusene hvor studentene praktiserer er ganske like. Som gjerne betyr like dårlige.
- Det samme går igjen: lav standard. De må ta til takke med det lille de har. Toalettene, for eksempel, er nesten ikke til å tro. På et sykehus! Vi fra Norge er jo vant til rene, hygieniske doer. Det viktigste vi kan ha med oss i veska er dopapir og antibac!

Vasket klasseværelset

God kontakt med barnBerit er den første til å forsvare at det likevel er slik:
- Problemet er rett og slett at etiopiske kolleger ikke har utstyr. Det som er en selvfølge hos oss er ikke det i et fattig afrikansk land. Men jeg tror dette vil endre seg på få år. Vent og se...utviklingen er i gang. Om halvannet år har landet sine første operasjonssykepleiere! Vi norske hjelper dem til at de selv kan drive denne utdanninga etterpå. Det er hovedgrunnen til at jeg er her.
- Og det føles bra?
- Om! Jeg kan ikke være med på noe mer givanes!
Berit var nærmest sjokkert da hun så hvor skittent det var på skolen. Støv fra "Afrikas røde jord" lå over alt. Og hun tenkte: det koster da ikke mye å gjøre rent?
Forsiktig, forsiktig foreslo hun at de rett og slett skulle vaske ned klasseværelset. Ikke akkurat hverdagskost for afrikanerne å tenke på rengjøring av et helt undervisningsrom! Men vaskeutstyr ble kjøpt inn, de unge gikk i gang, og sto på i timevis. De frydet seg over å se rommet før og nå. Seansen ble feiret med pizza etterpå.
- Veldig artig! Får håpe de tar et nytt tak når det er nødvendig, og vi har reist hjem, sier Berit.

Lære av hverandre

Berit MoenOm det er lett å bli oppgitt over enkelte sider av sykehusvesenet i Addis, er møtet med etiopiere en stor opplevelse:
- Folket er fantastiske. Vennlige, smilende, de vil deg vel. Og de er gjestfrie. Byr på det lille de har. Man føler seg virkelig velkommen...til et land som er 40 år tilbake i tid. Vi vet også at lege- og sykepleieryrkene ikke har så høy status, de er ikke godt betalt, og leger må ofte ta seg ekstrajobber for å få det til å gå rundt.
Berit er glad for at hun har en ektemann hjemme i Harstad som backer henne opp. Snart kommer hennes Jostein Nohr fra nord til sør for å besøke mor!
- Jeg vil ikke sitte 70 år gammel og angre på det jeg ikke fikk gjort, smiler trebarnsmoren energisk, og er ikke i tvil om at det hun kan hente av erfaring fra andre kulturer vil komme henne til nytte i Norge.
Ulikhetene møter hun med stor nysgjerrighet. Og hun er glad hun kan dele leilighet på misjonsstasjonens område med andre norske helsearbeidere. Slik får man snakket sammen om tingenes tilstand - og avreagert.
- Jeg tror jeg får en litt annen forståelse for livet rundt meg, og dette åpner dører i meg selv. Man blir rett og slett rausere. Og lener man seg litt tilbake ser man selvsagt at det er store forskjeller i verden. Men vi kan ikke uten videre si at det ene er bedre enn det andre. Vi bør heller lære av hverandre....da går det seg tell, det trur nu æ!